Finnes det en vei til fred i Midtøsten?

Befolkningen i Palestina og i Israel er nå først og fremst drevet av et overlevelsesinstinkt.

Krigen i Gaza er katastrofal. Først og fremst, naturligvis, for menneskene i Gaza.

De siste anslagene viser at rundt 35000 mennesker drept. Blant de drepte er et sjokkerende antall barn. Langt flere er såret og skadet for livet. Det finnes knapt en familie i Gaza som ikke har mistet noen av sine. Boliger og infrastruktur er jevnet med jorden, sykdommer sprer seg, og jorda forurenses for lang tid framover av den enorme bruken av eksplosiver. Helt grunnleggende tjenester har brutt sammen.

I Vestbredden øker bosettervolden og nye ulovlige bosetninger sprer seg. De palestinske selvstyremyndighetene sliter med å holde hodet over vannet.

Samtidig, i Israel, er folk fortatt i dyp sjokk over Hamas’ blodige terrorangrep den 7. oktober. Den israelske befolkningen er i bunnløs sorg over de som ble drept, og for gislene som fremdeles sitter i fangenskap. At terrorangrepet overhodet var mulig, rystet landet ut av forestillingen om at myndighetene var i stand til å garantere innbyggernes sikkerhet.

Befolkningen i Palestina og i Israel er derfor nå først og fremst drevet av et overlevelsesinstinkt.

Likevel er det viktig å understreke at en tostatsløsning er helt nødvendig for sikkerheten til både israelere og palestinere. Israel og Palestina står langt fra hverandre i dagens situasjon. Konflikten roper derfor på evne til strategisk handling, ny alliansebygging og evne til å tenke utenfor boksen.

Det er ikke tid til å vente på at partene skal evne å løse situasjonen på egenhånd. En god definisjon på dumskap troen på at ved å gjøre det samme om og om igjen, så vil man til slutt få et annet resultat. Nå trenges et større lederskap fra krefter som ønsker en løsning som virker, og som vil både palestinerne og israelerne vel.

De som har kommet lengst i å tenke helhetlig rundt en slik regional løsning, er et knippe arabiske utenriksministre. De påpeker, etter mitt syn med rette, at det bør være mulig å sikre en irreversibel prosess fram mot en levedyktig palestinsk stat. Dette kan komme i bytte med en endelig normalisering mellom Israel og sentrale arabiske land, demobilisering av Hamas og andre ikke-statlige grupper, og troverdige sikkerhetsgarantier for Israel.

Det er mange puslespillbrikker som må settes sammen i en endelig fredsløsning. Bland dem er palestinsk medlemskap i FN, bilateral anerkjennelse fra land som ennå ikke har gjort det, og målrettet støtte til at de palestinske myndighetene også kan styre i Gaza. I dag er deres reelle myndighet begrenset til Vestbredden. Israel må da, som i Oslo-avtalen, være basert på 1967-grensene, men med rom for gjensidig forståelse om «land swaps», altså ta man etter avtale bytter områder innenfor dette overordnede prinsippet.

Flere europeiske land har nå fått øynene opp for det arabiske initiativet. Det pågår intense debatter nå i og mellom europeiske land om stemmegivning i FN og hva som er riktig tidspunkt for bilateral anerkjennelse. Stadig flere av disse har, akkurat som Norge, vært tydelige på at anerkjennelse ikke lenger trenger å skje på slutten av en prosess, men som en støtte til prosessen.

Anerkjennelse er et viktig kort som kun kan brukes én gang. Det er viktig å bruke kortet klokt. Det som da trengs, er den riktige konteksten.

Så kan man jo sitte der og vente på at en slik kontekst kommer flytende forbi av seg selv. Alternativt kan vi forsøke å skape den. Og det er nettopp det Norge nå har engasjert seg i.

Sist uke ledet Saudi-Arabias utenriksminister Prins Faisal og jeg et stort møte i Riyadh. I møtet deltok en lang rekke europeiske og arabiske utenriksministre. Formålet var forsøke å se de ulike puslespillbrikkene kan samstemmes, slik at de til sammen gir nettopp en slik kontekst.

I tiår har fredsprosessen blitt holdt tilbake av tanken om at man ikke får gjort A, fordi B må skje først, eller omvendt. Hva da hvis vi blir enige om både A, B og C, på tvers av ulike interessenter?

På møtet i Riyadh var det bred enighet om at det er en slik samordning som nå må til. For ingen enkelthandling alene vil løse dette usedvanlig krevende spørsmålet. Det er summen av en rekke handlinger, riktig dosert, som trengs. I kriser kan nye muligheter åpne seg. Nettopp derfor gjelder det å kjenne sin besøkelsestid og bruke momentumet krigen har skapt.

Arbeidet er langt fra i mål. Samtalene fortsetter. Men dagene, ukene og månedene fremover ligger an til å bli usedvanlig viktige i en av verdens mest krevende konflikter. Nå er det tid for strategisk ledelse, om vi ikke skal ende opp med en enda dypere voldsspiral og en enda mer uløselig konflikt.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

• 

  Sophia Adampour

  Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.

• 

  Ine Marie Eriksen Søreide

  Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

• 

  Carine Smith Ihenacho

  Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.

• 

  Espen Barth Eide

  Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

• 

  Asle Toje

  Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

• 

  Mathias Fischer

  Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

• 

  Lina Strandvåg Nagell

  Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  George Riekeles

  Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  Johan Andresen

  Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.

• 

  Bettina Banoun

  Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.

• 

  Martin Schütt

  Gründer og daglig leder i Askeladden & Co.